Prosjektseminar ved frokostbordet

Av Solveig Østrem

Mandag 14. juni møttes prosjektgruppa for romprosjektet til skrivekurs med Merete Morken Andersen.  Hun siterte myteforsker Joseph Campbell som skal ha sagt: ”Stedet der du snubler, er stedet der skatten ligger begravd … Ikke vær redd, det kommer til å åpne seg dører du ikke visste fantes.”

Merete var snakket om det smertefulle og krevende ved kreative skrive- eller forskningsprosesser. Kort utlagt: Det er der man står fast, der man har mislyktes og havnet på et blindspor, det er der man trenger tålmodighet og vilje til å lete etter noe som kan vise seg å være verdifullt. Som forskere er vi opptatt av å formulere gode og presise problemstillinger. Deretter styrer vi blikket etter problemstillingene. Snubling blant forskere handler ofte om at vi finner svar som ikke passer til spørsmålet. Og så glemmer vi at enhver problemstilling har noe tilfeldig og tentativt ved seg. Det er jo bare noe vi har funnet på, vi kunne like gjerne funnet på noen annet.

Dagen etter skrivekurset skulle jeg presentere foreløpige funn fra mitt prosjekt om barns perspektiver på rom og materiell for prosjektgruppa. Det som holdt meg våken om natta, var nok en slags snublestein.

Problemstillingen for prosjektet mitt er hvordan barn opplever og vurderer barnehagens rom. Jeg har så langt intervjuet åtte barn. Utgangspunkt for samtalene med barna er fotografier av rom og steder og ting i barnehagen. Barna har vært med på å peke ut det de mente var verdt å ta bilder av. På noen av fotografiene er barn med. Det er barn i aktivitet på et rom som er laget for fysisk utfoldelse, eller ryggen på et barn som er på vei et annet sted og som tilfeldigvis er blitt med på bildet.

Da jeg skulle gjennomføre intervjuene, forsto jeg fort at det hele ble nokså mislykket når jeg presenterte bilder med barn på. Det var rett og slett umulig å få barna til å svare på spørsmål som ”hva slags rom er dette?” eller ”liker du være på dette rommet?” Det eneste barna hadde å komme med var spontane ytringer som ”se, der er Ola!” eller ”etterpå skal jeg leke med Tora”. Levende mennesker kom rett og slett i veien for rom og materiell. Ut fra mitt problemstillingsstyrte (”hvilke aktiviteter inviterer rom og materiell til?”) forskerblikk forsøkte jeg å gå veien om det sosiale: ”Hva pleier du og Tora å holde på med når dere er i denne kroken?” Men det hjalp ikke. Det eneste som interesserte mine informanter, var barna på bildene. Det var Tora og Ola, og ”jeg og Ola”. Ferdig med det. Forskeren bestemte seg for at neste gang skulle hun bare presentere bilder uten barn på.

Så ble det altså litt dårlig med søvn. Neste morgen spiste jeg frokost sammen med barna mine på ni, tretten og femten. Vi utvekslet tanker og erfaringer fra våre hverdagsliv, slik vi gjerne gjør. Jeg brakte blant annet videre Campbell-sitatet om å stoppe opp og begynne å grave der man snubler. Femtenåringen, som har nok språklig teft til å forstå at metaforer også kan tulles med, hadde mye moro av å forklare sitatet for lillebror: ”Du skjønner det, hvis du snubler – om det så er midt på asfalten – da må du bare begynne å grave akkurat der. Så egentlig bør du ha med deg trykkluftbor overalt.”

Noen ganger kan nok forskere trenge både trykkluftbor og annet maskinelt utstyr. Andre ganger kan et lite framleggsseminar ved frokostbordet være nok. Jeg fortalte om min snubling. Om at barnehagebarna jeg hadde intervjuet, var mer opptatt av de andre barna på bildene enn av de fysiske rammene rundt. Reaksjonene fra mine egne barn, som for lengst er barnehagepensjonister, men til sammen har mange års erfaring fra barnehager, var unisone: De så på meg med et lett overbærende ”hvor-dum-går-det-an-å-bli-blikk”. Og så lo de høyt. ”Hva er det du tror barn er i barnehagen for, da?”

Post a comment or leave a trackback: Trackback URL.

Kommentarer

  • mathedresearch  On 24/06/2010 at 07:41

    Dette høres ut som et spennende og viktig prosjekt. Stå på!!!

    Har dere vurdert å la barna være med og ta bilder (ev. også filme?) barnehagerom? Det kunne kanskje være en spennende vinkling, som muligens kan si noe mer om hvordan barna selv opplever rommet/rommene…

    mvh. Reidar M.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: