En koffert eller tre – eller 30!

Av Hege Hansson

Til aller første dramaundervisning for en gruppe førskolelærerstudenter i høst, ba jeg dem om å ta med seg en koffert hver. En stor, liten, gammel, ny, rar, stygg, pen; funnet på et loft eller i en kjeller, kjøpt i en bruktbutikk eller lånt av bestefar, en venn ………. var bestillingen til studentene fra meg. Vi skulle møtes i Biblioteksgata kl. 0915 en tirsdag morgen,

slik at jeg kunne geleide dem samlet til vår nye dramasal på Campus Bakkenteigen. Jeg hadde ikke møtt denne studentgruppa før, men det var ikke vanskelig å identifisere hvem som hørte sammen. Koffertene ble vårt tydelige og samtidig hemmelige signal om at vi skulle samme sted. Dette var en utilsiktet effekt, men viste seg å være både praktisk, identitetsskapende og ganske rart, morsomt, fint. Og som metafor indikerte det starten på vår felles reise inn i dramafaget dette høstsemesteret.

Koffertene som ble båret gjennom Campus denne sensommerdagen var av ymse slag, farger, størrelser, alder, og var riktig så fantasieggende. Spenningen steg….

Men til saken: Hvorfor ba jeg studentene ta med hver sin koffert? Hva skulle vi bruke dem til?

Jeg ville eksperimentere med installasjoner av materiell i rom (her: kofferter, det kunne for så vidt vært hva som helst). Hvordan skape rom? Hvordan skape ulike impulser til de som trer inn i rommet gjennom ulike måter å arrangere materialet på? Hvordan skape rom som vekker nysgjerrighet og interesse hos barna i barnehagen? Hvordan skape uvanlige, overraskende, estetiske og lokkende romlige invitasjoner? Og hvordan få rommene og materiellet til å virke relasjonelt, stimulere til spill og samspill? Jeg ville vekke studentenes blikk for det potensialet som jeg ofte synes ligger ubrukt i rommet i pedagogiske sammenhenger (her: barnehagen).

Vi hadde til rådighet: et stort, tomt rom (dramasalen) og 30 ulike kofferter. Hvor mange romlige tekster kan vi skape utfra det? Holdningen vår var utforskende og spørrende – hva ville skje hvis……..?

Vi la alle koffertene i en stor haug midt på gulvet, alle var lukket, de lå hulter til bulter. Vi tenkte: hva om barna kom inn i rommet noen dager, arrangert på samme måte hver dag – de fikk utforske det fritt, men hver ny gang var koffertene tilbake til haugen. Men så en dag var en av koffertene åpen! Eller en koffert (den mest populære) borte. Eller en av koffertene lå for seg selv et stykke fra haugen. Hva hadde skjedd, hvilken impuls hadde dette gitt barna, og hvordan hadde dette påvirket det videre forløpet?

Vi bygget et høyt tårn med alle koffertene. Vi plasserte koffertene jevnt spredt utover gulvet, liggende. Det samme, men stående. Alle åpne, alle lukket – alle åpne bortsett fra en, alle lukket bortsett fra en. Vi grupperte koffertene etter farge, vi lagde en lang rekke av koffertene etter minskende størrelse. Vi tok bort alle koffertene, tilbake stod kun èn.

Alene og ensom eller sterk og modig? Koffertene og de ulike installasjonene vekket følelser, minner, medfølelse, motstand; stakkars deg som er alene når alle de andre er sammen i en haug, eller identitet, tilhørighet, forskjellighet, mangfold. Estetiseringen av koffertene gjorde dem poetiske, med uendelighet av meningsinnhold.

Og vi kan bare forestille oss det – hva ville skjedd om barn hadde kommet inn i alle disse ulike rommene?

Det produseres store mengder pedagogisk materiell til bruk i barnehagen. Læremiddelprodusentene har enda bedre tider etter at også barnehagen er blitt definert som en del av utdanningsløpet fra vogge til grav. Jeg vil slå et slag for det jeg vil kalle ikke-pedagogisk materiale; ting og gjenstander som er laget for helt andre funksjoner, men som vi kan gjøre pedagogiske gjennom vår håndtering og bruk av dem i barnehagen. De er fleksible i bruk, de har lang holdbarhet, de har transformerende muligheter, og ikke minst: de har store assossiasjonsrom, er poetiske og estetiske om vi evner og våger. Med slikt materiell kan vi skape provokasjoner i barnas hverdag; som overrasker, utfordrer og stimulerer til utforsking og samspill, og gir rike opplevelser og erfaringer.

Man kan tenke seg utallige måter å arbeide med koffertene på; de representerte i all sin ulikhet et helt samfunn av personligheter; hvem er det som har eid denne kofferten? Hvor har de reist med kofferten? Hvem har de reist sammen med eller hvem har de reist til? Hva har de pakket i kofferten sin? Har det vært fine reiser, vonde reiser, eventyrlige reiser? Hva om vi brakte alle eierne til koffertene sammen på en og samme reise? Hvor skal vi dra? Eller om vi konsentrerer oss om den enkelte koffert: hvilke historier kan vi lokke fram om vi snuser og lytter riktig godt til dem, hva har de vært med på? Har de reist langt, kort, en gang, mange ganger, og når var de på reise sist? Er det lenge siden eller var det i går?

Det er et univers av fortellinger, muligheter og innganger til hver eneste èn. La barna i barnehagen få møte èn koffert eller mange, mange, mange kofferter. Det er min oppfordring.