Erfaringsbasert læring: Møte mellom en eikestokk, en øks og to hender

Av Biljana C. Fredriksen

Denne teksten bygger på refleksjoner fra en internasjonal studentgruppe som i mars 2012 fikk være med på bygging av et vikingskip i full skala. Skipet var en kopi av Oseberg skipet som skulle nå bygges på akkurat samme måte som Vikingene gjorde for 1200 år siden. Som en del av studien «Outdoor Education and Experiential Learning» ved Høgskolen i Vestfold har studentene beskrevet hvordan deres erfaringer bidro til nye forståelser av trematerialet, håndverkene, Vikinger og av selg selv.

Hva kan man lære av kløving

Man får ganske ulike inntrykk av å sitte i en behagelig stol og lese om Vikingenes historie, og av å forsøke å gjøre som Vikingene gjorde. Studentene som fikk bruke en øks for første gang forteller at de ble overrasket over hvor vanskelig det var, selv om det virket så enkelt da de så andre hogge. Ved å hogge selv fikk de en større forståelse for hvor utrolig stort arbeid det måtte være å bygge et helt skip uten moderne maskiner og verktøy. De fikk respekt for Vikingenes kunnskaper, utholdenhet og mot, og ble nysgjerrige på hvordan Vikingene klarte å utviklet så detaljerte kunnskaper om materialkvaliteter, hoggeteknikk  og skipsformen som kunne stå imot naturkreftene. Guro Strandberg Jørgensen skriver i sin refleksjonslogg: «Vikingene kunne ikke bare lese i en bok hvordan et skip skulle bygges, og så gjøre det. Kunnskapene måtte utvikles gjennom erfaringer med ulike teknikker og materialer”. Studentene er også imponert over Vikingenes kreativitet til å finne anvendelige naturmaterialer, som for eksempel hvalbarder til binding.

Flere av studentene kommenterer betydningen av samarbeid for å klare oppgaver som kløving av en eikestokk. De har erfart at man må være oppmerksom på hvordan man slenger med verktøyet for å unngå å skade hverandre. Når mange hender må samarbeide for å få jobben gjort, må alle kunne stole på hverandre. Dessuten må oppgavene fordeles slik at de samlede kreftene og kompetansene utnyttes på best mulig måte.

Læring gjennom kroppslige erfaringer

Ved å gjøre selv kan man oppleve hvor mye oppmerksomhet det kreves for å lykkes med et håndverk. Man må virkelig være til stede og det krever tid å mestre – det nytter ikke å forte seg og slurve. Og hvis man gjør feil, kan man ikke skylde på noen andre, men må være enda mer oppmerksom, øve opp presisjon og orkestrere av sine handlinger i forhold til materialet og verktøyet.

En annen student, Douglas Zacour kalt Zack, beskriver hva som måtte koordineres for å kløve en eikestokk med øksehode og hammer: «Hammerens tyngde, hvordan man måtte holde den, hvor hardt man måtte svinge den, og hvordan klare å treffe øksehodet – alt dette er eksempler på hvordan hver av oss måtte tilpasse våre individuelle forutsetninger som fysisk styrke og koordineringsevne mellom øye og hånd. Selv om oppgaven virket veldig klar, måtte hver av oss praktisere kreativitet for å møte de individuelle utfordringene.»  Når Zack nevner «kreativitet», dreier det seg om individuelle «mikro-oppdagelser» (Fredriksen, 2011) hvor hvert individ selv, gjennom erfaringer, må finne ut hvilke bevegelser og teknikker passer til den enkeltes kropp, motoriske evner og mestringsnivå.

John Dewey (2005 [1934]) skrev om en indre transformasjonsprosess som finner sted samtidig som hendene og musklene bearbeider et materiale; Samtidig med den ytre kampen mot motstanden i materialet, utvides indre horisonter og nye forståelser bryter seg frem. Og de nye forståelsene kan dreie seg om materialers egenskaper, teknikker, matematikk, problemløsningsstrategier, forståelse av fysiske lover… og ikke minst av krefter iboende i egne kropper.  Carolina Fernandez Herrera skriver følgende i sin refleksjonslogg: «Jeg tror at undersøkelser av ulike materialer kan hjelpe en å bli kjent med egen kropp og med seg selv som person; En må lære seg å være tålmodig, følsom og oppmerksom på hva som skjer under den fysiske aktiviteten.»

Mange studenter forteller at de er stolte over at de kunne bidra til skipsbyggingen, selv om deres innsats i antall timer og økseslag ikke var særlig stor. Det er den individuelle erfaringen som teller, og mestringsglede og stolthet er akkurat det som motiverer en til å fortsette å prøve nye ting og lære mer. Studentene forteller også at det å lage noe med egne hender gjorde at de fikk større respekt for håndverk for det var først da de prøve selv at de kunne forstå hvor mye arbeid kunne ligger bak håndlagde produkter. Deres erfaringer med hogging i eiketre gjorde dem dessuten oppmerksomme på treets kvaliteter og den enorme variasjonen av ulike kvaliteter man finner i naturen. Carolina skriver: «Når man arbeider med naturmaterialer, kan man oppleve at man kommer nærmere naturen og dette kan føre til at man utvikler en dyp respekt for den.»

 Referanser:

Dewey, J. (2005 [1934]) Art as experience. New York: Berkley Publishing Group.

Fredriksen, B. C. (2011). Negotiating grasp: Embodied experience with three-dimensional materials and the negotiation of meaning in early childhood education. 50, The Oslo School of Architecture and Design, Oslo.  http://brage.bibsys.no/aho/handle/URN:NBN:no-bibsys_brage_25972

En utvidet versjon av denne teksten har blitt publisert som artikkel «Så mye å lære av kløving» i Oseberg magasin for Vestfolds historie 2012/2, utgitt av Tønsberg Stiftelsen nytt Osebergskip.

Post a comment or leave a trackback: Trackback URL.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: